Hva burde foreldre og ungdomsledere vite om dagens musikk?

Av Larry Bastian

I desember 1970 uttalte Det første presidentskap:

"Gjennom musikk kan menneskets evne til å uttrykke seg utvides hinsides de grenser som settes av det talte ord både med hensyn til raffinement og gjennomslagskraft.  Musikk kan brukes til å opphøye og inspirere eller til å bære budskap om fornedrelse og ødeleggelse.  Det er derfor viktig at vi som siste-dagers-hellige alltid anvender evangeliets prinsipper og søker Åndens veiledning når vi velger den musikk vi omgir oss med."  (Prestedømsbulletin, desember 1970, s. 9.)

Eldste Boyd K. Packer understreket dette da han talte om musikkens innflytelse på Kirkens generalkonferanse i oktober 1973  (Ensign, January 1974, p. 25.)   Han påpekte kraftig behovet for at ungdommen er spesielt selektive når det gjelder hvilken populærmusikk de lytter til.  De fleste vil være enige i at musikk har sterk innflytelse på unge menneskers liv, og det er prestedømmets ungdomslederes ansvar å undervise dem i å foreta den riktig bedømmelse på dette område.

Til å begynne med må det være gjensidig interesse og forståelse.  Ledere med liten kjennskap til popmusikk forsøker ofte ikke å diskutere den annet enn på en overfladisk måte.

Hvordan kan vi best forberede oss til å samtale effektivt om popmusikk?

Aller først må vi vite noe om popmusikk og hvorfor unge mennesker er tiltrukket av den.  Hvis vi fordømmer en musikalsk fremførelse som uforenlig med evangeliet, skulle vi være i stand til å si hvorfor vi mener den er uforenlig, og så undervise i de prinsipper som vil hjelpe dem som har valgt den, til å forbedre sin dømmekraft.  Vi må derfor prøve å bli kjent med popmusikken.

Arbeidet med å bli kjent med den vil kreve at man lytter tålmodig og kritisk.  Her kan de unge hjelpe til.  De kan lære oss hva de liker og hvorfor, hvordan det lyder og hva teksten sier.  Man skulle gå til denne oppgave med et åpent sinn.  Underveis vil man komme til mange overraskende resultater, da en god del av dagens popmusikk er prisverdig.

Dagens ungdom finner musikken sin ungdommelig, raffinert og spennende.  Gjennom den er de i stand til å identifisere seg med og kommunisere med sitt samfunn; den tilveiebringer en felles opplevelse som hver enkelt kan sympatisere med.  Vennene deres venter at de skal være kjent med den.  De hører den over alt hvor de ferdes.  Når vi snakker med unge medlemmer av Kirken må vi ikke se bort fra hvor viktig dette spørsmålet er for dem.

Hvorfor skulle dagens popmusikk være av større viktighet enn musikken fra 30-40-årene?  En ting er at samfunnet har gjennomgått en gradvis men samtidig kraftig forandring:  det tillates stadig mer når det gjelder populær underholdning, slik som i filmer, fjernsynsprogrammer, bøker og blader, teater og selvfølgelig også i musikken.  Verdens filosofier blir fremmet mer høyrøstet og mer overbevisende enn noen gang tidligere. 

For eksempel, den moralske standard til noen av dagens velstående, verdslige ungdommer synes å komme til  uttrykk ved denne leveregel:

"Det er helt i orden å gjøre hva som helst så lenge det ikke skader andre."  Denne filosofi er tydelig i alle former av vår tids underholdning.  Gjennom popmusikk har vi sett eksperimenter med rusgift, manglende moralsk standard, motstand mot autoritet og manglende evne til å beherske sinnsstemninger og egoistiske ønsker.  Selv om de fleste unge sannsynligvis  ikke lever etter denne standard, viser tendensen gjennom de siste årene at tanken stadig får større tilslutning. 

Imidlertid er det viktig og oppmuntrende å legge merke til at ikke all popmusikk, ikke engang den såkalte "rockemusikk" fremmer dette livssyn.  Vår hensikt som ledere skulle være å lære ungdommen til å velge det gode og å avstå fra det onde.  Når de gjør dette etter selv å ha valgt, vet vi at vi har lykkes.

Hvordan lærer man å velge den beste popmusikk?  Svaret på dette spørsmål ligger i hva en sang sier, hva en fremførelse antyder og hvilken reaksjon den frembringer.  Det er svært lett å vurdere en sangs eksakte budskap ved å lytte til ordene.  Dersom den forfekter dårlig oppførsel, bruk av rusgift, Satan-dyrkelse, forkaster lovfestet autoritet eller noen handling eller holdning i strid med evangeliet, skulle sangen ikke bli brukt.  Jesus Christ, Superstar for eksempel, aksepteres ikke, da dens læresetninger ikke er korrekte.

Annen del av utvelgelsesprosessen  krever at vi vurderer intensjonen bak fremførelsen.  Uheldigvis er det mulig å få selv en uskyldig sang til å synes dårlig ved måten den blir presentert på.  Hvis intensjonene bak en fremførelse er å vekke en negativ følelse eller å formidle et syndig ønske, selv om budskapet ikke blir sagt med rene ord, skulle verket selvsagt ikke brukes.  Noen populære artister må forkastes, da de er kjent for sine uredelige hensikter med sine forestillinger. 

Aktørens klesdrakt, kroppsbevegelser og dersom vedkommende ikke er velstelt, kan uttrykke upassende hensikter, på samme måte som en måte å synge på som antyder mer enn teksten sier, eller en stil som er ukontrollert og dyrisk.

Den gjenstående faktor gjelder kombinasjonen lydstyrke, rytme ("beat"), tempo og utøvernes heftighet og andre elementer.  Denne kombinasjonen kalles intensitet.  Det er antagelig intensiteten i en musikalsk fremførelse som er den sterkest virkende faktor på dem som lytter.  Når en fremførelse er meget intens, kan tilhørerne bli følelsesmessig overveldet og tankene bli revet med av musikken.  Denne effekten kan være positiv, som man kanskje opplever når man hører en flott fremførelse av "Hallelujakoret",  eller den kan være skadelig, slik som når uanstendige tanker og følelser bil vekket.

Intensitet kan være et spesielt problem når man danser.  Når dansemusikken er vill og ukontrollert, kan de dansende bli følelsesmessig  overstimulert.  Under slike forhold er de tilbøyelige til å la kroppsbevegelsene bli kontrollert av musikken i stedet for sin egen vilje.  I ekstreme tilfeller fører dette til ville og utfordrende bevegelser.  Under slike forhold blir fristelsen til å la tankene bli ledet på usunne veier, umulig å motstå.

Når dette hender kan man minske musikkens intensitet ved å senke volumet eller ved å forandre rytmen, tempoet eller utøvernes følelsesmessige engasjement.  Å dempe lyden reduserer ofte de fleste problemene.  For eksempel er den raske Dixieland musikkstilen som man pleier å danse Charleston til, harmløs for de fleste mennesker når den blir spilt med moderat styrke.  Når den samme musikken blir spilt med fullt volum, blir effekten av rytme og tempo merkbart annerledes.

Som en antydet retningslinje ved dansetilstelninger er det anbefalt at musikken ikke skal være så høy at man ikke kan samtale.  Noen ganger er det imidlertid ikke lydstyrken alene som er problemet.  Andre måter å redusere intensiteten ved en dansetilstelning på, er å forandre på rytmen eller tempoet eller å insistere på en mindre følelsesmessig fremførelse.  Det kan være nødvendig å anvende en kombinasjon av disse fremgangsmåter.  Man skulle unngå musikk som er så intens at den bare vekker negative følelser, uansett lydnivå. 

Mange unge mennesker er blitt vant til å ønske å bli overveldet av rocke-musikk-inspirerte følelser.  Dette synes å være hensikten med mange offentlige dansetilstelninger for ungdom og rocke-konserter.  Utfordringen er da å finne en måte å lære unge mennesker å vise måtehold.

For å hjelpe til, blir en serie artikler om populærmusikk forberedt til the New Era. Disse artiklene vil forhåpentligvis bli nyttige i diskusjoner mellom ungdom og prestedømsledere og i famliens hjemmeaftener.  De som ønsker å utvikle større forståelse for aktuell populærmusikk skulle lese disse artiklene.

Når vi snakker med våre unge, må vi være forståelsesfulle og se saken fra deres side.  Men det er også viktig å være oppriktig og ikke gå på akkord med de rette prinsipper.  Som eldste Boyd K. Packer sa i sin generalkonferansetale:  "De som er kalt til ledere, har ingen rett til å rulle Kirken omkring som om den skulle gå på hjul, i håp om å få den inn på den veien hvor folk eller ungdom allerede ferdes."

Oppgaven vil ikke bli lett.  Man vil trenge utholdenhet og tålmodighet.  Hver ny generasjon av unge mennesker vil trenge en lignende rettledning.

En eller annen har sagt, "Prøven på en manns karakter er hva han ville gjøre dersom han visste at  ingen ville få vite det."  Slik er det med ungdom og popmusikk.  Vi kan kontrollere og forbedre våre dansetilstelninger som Kirken arrangerer, og vi kan fjerne upassende musikk fra våre hjem, men virkelig suksess  vil vi først ha når våre unge velger riktig fordi de slev ønsker det.

Ansvaret er klart.  Herren vil hjelpe oss til å oppfylle det.  Vår ungdom vil godta råd som de kan forstå.  Vi kan undervise dem hvis vi vil, og det må vi.

Bror Bastian er formann i "The Youth Committee of the Church Music Department".