|
STILLE NATT, HELLIGE NATT - En julefredsavtale. Fortalt av Walter Cronkite
Historien som du nå får høre er en sann historie. Bildene dere ser er av familiemedlemmer av koret og orkesteret.
1900-tallet, det siste århundret av det nylig avsluttede millenniet, brakte med seg uante muligheter og løfter. Barna i dette århundret fikk se flere forbedringer innenfor den menneskelige tilstand enn noen gang tidligere i verdens historie. Medisinske, vitenskapelige og industrielle fremskritt hadde nær utryddet sykdommer, forlenget menneskers liv og åpnet kommunikasjon mellom verdens befolkninger og løftet dem inn i verdensrommets enorme avstander.
Men ingen av disse fremskritt virket mulige da julen 1914 nærmet seg. Nasjonene i Europa var i krig med hverandre. Ivrige etter å utvide og forsvare sine grenser innkalte de sine beste og mest oppvakte til fronten. Unge menn svarte i millionvis. En 19 år gammel tysk gutt forlot sin jobb i London for å innskrives i den tyske hæren. Engelske gutter som jobbet og studerte i Hamburg og Paris reiste tilbake til London for å ikle seg sine uniformer, og dro tilbake igjen for å skyte på sine tidligere venner og kollegaer. Krigsminister Lord Kitchener utvidet den britiske hær over natten ved at han tillot skolekamerater å skrive seg inn sammen.
Ingen steder var tragedien ved disse bataljonene så tydelige som ved elven Somme i Frankrike. Hundrevis av landsbyer på begge sider av den mistet nesten alle sine unge menn i et eneste slag. Den lille soldatboken som hver britisk soldat hadde med seg inneholdt et siste testamente. Og tusenvis av disse små heftene ble innsamlet fra likene til unge menn. I mange av disse sto det rett og slett: ”Jeg etterlater alt til min mor.”
Nesten uten å se seg tilbake ble den løfterike ungdommen veltet inn i denne blinde og nytteløse aggresjonen som ble kjent som ”Den store krigen”, første verdenskrig. Det nye århundret brakte med seg en ny type krigføring. Feltkommandantene forsto fort at den eneste måten å overleve maskingeværild på var å grave seg ned i skyttergraver.
Den tyske hæren hadde marsjert gjennom Belgia før de ble stoppet ved markene i Flandern. Omtrent 60 meter unna vansmektet de britiske, franske og belgiske troppene i skyttergraver som var infisert av rotter og lus, overøst av iskaldt regn og granatsplinter. Mens temperaturen sank ned under frysepunktet tok sykdommer fatt. Snikskyttere skjøt ned alle som stakk hodet opp over veggene av jord. Krigen var ikke mer enn 4 måneder gammel. På begge sider mistet tusener livet hver dag, både av kuler og av den snikende fellesfienden, influensaen.
Mellom de stridende skyttergravene var det et jordstykke omtrent så bredt som en fotballbane: ”Ingenmannsland”. Overstrødd med piggtråd og frosne lik var den en trøstesløs påminnelse på det fremtiden kunne gi. Soldater som overlevde ville senere huske at deres brødre ble samlet sammen og lagt oppå hverandre som tømmerstokker. Ved krigens slutt var mer enn ti millioner gått tapt.
Ikke overraskende, forholdene tatt i betraktning, var de fleste soldatene religiøse og mange var kristne. På søndagene ble nattverden utdelt i skyttergraver på begge sider, ofte til lyden av kirkeklokker som lød fra nærliggende landsbykirker. Noen salmer ble sunget og ungdommelige stemmer hørtes over til fiendens linjer. Innen desember sakket krigen av, og håpet om en rask løsning svant stille hen mens soldatene grunnet over sin desperate situasjon. Nettene ble lengre og hjertene lengtet etter fred.
23. desember flyttet en gruppe med tyske soldater seg til ruinene av et utbombet kloster. Der holdt de sin første julegudstjeneste. Senere den kvelden begynte små juletrær, ’Tannenbaum’ som de ble kalt, å vise seg langs den tyske befestningen. Deres små lys blafret i natten. På den andre siden begynte engelske soldater å interessere seg for lysene mens de sang sine ungdoms julesanger sammen. Ryktet spredte seg, hoder stakk forsiktig frem over sandsekkene for å se på de nå tusenvis av juletrær som glødet som julestjerner. To britiske offiserer våget seg over til den tyske siden og mot ordre arrangerte de en julefredsavtale. Men, forhandlingene var bare en ren formalitet siden menn på begge sider, opp og ned langs skyttergravene, allerede hadde begynt å krysse linjene for å begynne feiringen.
Løytnant Sir Edward Holst angrep fienden med musikk. I et brev til sin mor skrev han: ” Vi skal gi fienden hver tenkelige sang fra julesanger til ”Tipperary”. Tyskerne svarte med sin egen julekonsert. Det varte ikke lenge før den kalde luften klang av alt fra ”Good King Wenceslas” til ”Auld Lang Syne”.
I løpet av de neste to dagene spredte budskapet seg fra hjerte til hjerte hos menn som var forenet av julens felles bånd.
Lenger ned langs fronten sto en tysk fiolinist på skyttergravsvollen, innrammet av nakne trærs ”skjeletter” og utbombede befestninger. Delikat stablet på toppen av dette øde landskapet meddelte hans frosne fingre den utsøkte skjønnheten i Händels ”Largo”. Hva nå enn julens ånd hadde vært før denne stund, så var det nå håpets og fredens ånd.
En britisk krigskorrespondent rapporterte at soldatene senere hørte en klar stemme som sang den kjære franske julesalmen (O Helga natt) ”Cantique de Noël”. Sangeren var Victor Granier fra Operaen i Paris. Nattevaktene må ha hevet sine øyne mot himmelen da de hørte de vakre tonene.
Juledagen demret over de sølete markene og begge sider fant varsomt veien gjennom piggtråden. Side ved side begravde de sine døde. En tysk offiser, bare kjent som Thomas gav løytnant Holst en julegave, et Victoria-kors og et brev som hadde tilhørt en engelsk kaptein. Løytnant Holst besvarte gesten ved å gi Thomas sitt silkeskjerf. En tysker fant frem et bilde av seg selv i uniform, og ba sine tidligere fiender om å sende det til hans søster i Liverpool. Menn som skjøt på hverandre bare et par dager tidligere, samlet seg til en felles gudstjeneste. Bønner ble oppsendt, og den 23. Salme ble lest:
Herren er min hyrde,
19 år gamle Arthur Pelham Burne som ønsket å studere til prest etter krigen, erindret at tyskerne stilte seg opp på den ene siden og de britiske på den andre med offiserene foran. Hvert hode var bart. Ja, jeg tror det er et syn ingen vil få se igjen.
Ettersom julen 1914 gikk mot slutten, gikk soldater som hadde sunget sammen, bedt sammen og spilt sammen tilbake til sine skyttergraver. Det må ha føltes vanskelig å la fellesområdet som de hadde hatt med fienden bli til ingenmannsland igjen.
Men, selv nå, mens mørket falt på rundt dem, fløt lyden av en enslig stemme over disse få meterene med jord hvor de hadde stått sammen, med julens sanne ånd blant seg. Først en stemme, så en annen sluttet seg til, og snart syntes hele jorden å synge. Og for en kort stund var fredens tone en sang som hver en sjel kan utenat. (Silent Night, Stille Nacht)
Og slik var det, en jul for nesten 100 år siden. Og slik kan det være, når vi tar til oss budskapet fra denne stille, hellige natt. |