Kunsten sett med evangeliets øyne

Av president Spencer W. Kimball

Vår verden har fostret fremragende stjerner innenfor teater, musikk, litteratur, skulptur, malerkunst, vitenskap, og på alle etiske områder.  I en årrekke har jeg sett for meg at Kirkens medlemmer stadig skulle befestet sin allerede sterke stilling når det gjelder fremragende prestasjoner, inntil vi vil være i søkelyset for hele verdens oppmerksomhet.

President John Taylor profeterte på følgende måte da han ønsket å understreke dette:

"Hør godt etter, skriv det ned og se om det jeg nu skal si vil gå i oppfyllelse.  Den dag vil komme da Sion vil være langt foran verden forøvrig i alt som har med lærdom av enhver art å gjøre, på samme måte som vi i dag er langt foran med hensyn til religion.

Gud venter at hele verden skal lovprise og forherlige Sion slik at konger som hører om Sions berømmelse vil komme og beskue hennes herlighet... (Tale holdt den 20. september 1857; se The Messenger, juli 1953.)

Med hensyn til mestere, må det opplagt finnes mange som Wagner (Richard Wagner 1813-83) i Kirken, mange som nærmer seg ham eller som vil komme senere i fremtiden - unge mennesker som elsker kunst, et fremragende talent som er ivrig opptatt på å skape.  Jeg håper vi kan frembringe menn som er større enn den tyske komponisten Wagner, men mindre ytterliggående og mer åndelig.

Hvem har ikke sittet helt trollbundet over Aida, Trubaduren, eller over andre av Verdis mersterverker?   (Guiseppe Verdi 1813-1901)  Vil det aldri oppstå noen ny Verdi eller vil aldri noen overgå ham?  Kunne vi ikke finne og utvikle en Bach (1685-1750) til hvem musikken - og spesielt orgel - og koralmusikken, for ikke å si enkelte musikere - står i like stor takknemlighetsgjeld som religionen gjør til sin grunnlegger.

Vår tid, vårt folk og vår generasjon skulle frembringe slike etter hvert som vi fullt ut øyner våre muligheter, har drømmer og skuer inn i fremtiden.

Brigham Young sa:  "Enhver prestasjon, ethvert foredlet talent og ethvert nyttig resultat innenfor matematikk, musikk og innenfor alle vitenskaper og kunstarter, hører de siste-dagers-hellige til."

På mine reiser rundt omkring i Kirken har jeg ofte vært helt betatt av fine og skjønne stemmer.  Jeg tror at dypt nede i strupen til disse trofaste siste-dagers-hellige av i dag, og av i morgen, finnes det et så overlegent stemmemateriale  som, hvis det får førsteklasses opplæring, kan måle seg med, ja endog overgå, disse kjente og store sangere.

Kirkens medlemmer skulle være alle andres likemenn, ja skulle endog overgå andre med hensyn til naturlige evner, omfattende opplæring og dessuten med hensyn til Den hellige ånd som skulle gi dem lys og sannhet.  Med hundrevis av "Guds menn" og deres partnere som er så velsignet, har vi grunnstammen til et stadig mer effektivt og verdig talentkorps.

En stor kunstner ble spurt hvilket av hans verker var det største, hvortil han svarte kjapt:  "Det neste."

Hvis vi strever etter å bli fullkomne - best og størst - og aldri er fornøyd med middelmådighet, da kan vi utmerke oss.  Hvorfor kan ikke noen - både når det gjelder komposisjon og form - skrive et større oratorium enn Händels Messias?  Det beste er ennå ikke blitt komponert eller produsert.  De kan bruke Kristi komme til Nephitene som materiale til et større mesterverk.  Våre kunstnere i morgen skal skrive og synge om Kristi strålende gjenkomst i makt og stor herlighet til det amerikanske fastland, og om at han opprettet Guds rike på jorden i vår egen evangelieutdeling.  Ingen Händel  - og heller ingen komponist før, nå eller i fremtiden - kunne noensinne yde denne store begivenhet full rettferdighet.  Hvordan kunne man noensinne skildre i tekst og toner den strålende hendelse som fant sted da Faderen og Sønnen kom og da læresetningene, prestedømmet og nøklene ble gjengitt, medmindre vedkommende var en inspirert siste-dagers-hellig som er skolert i historien, læresetningene og åpenbaringene og som dessuten har et stort musikalsk talent, rik bakgrunn og har fått god opplæring?

Den irske dramatiker og kritiker George Bernard Shaw (1856-1950) fortalte kort hvordan man skulle gripe livet an:  "Vårt folk", sa han, "ser noe og sier: "HVORFOR?"  Men jeg drømmer om ting som aldri har skjedd - og jeg sier:  "HVORFOR IKKE?"  Vi trenger mennesker som kan drømme om ting som aldri har skjedd og skjønne: "HVORFOR IKKE?"  Og den italienske fiolinisten Nicolo Pagnini (1782-1840).  Hvorfor kan vi ikke oppdage, lære opp og frembringe mange slike som Paganini og andre like store kunstnere?  Og skulle vi ikke kunne presentere for verdens musikkpublikum en pianist som i enestående og kraftfull utøvelse, dybdetolkning og fine, edle følelser, kunne overgå den kjente ungarske pianist og komponist Liszt? (1811-1886)  Vi har allerede frembragt noen talentfulle kunstnere ved pianoet, men jeg har et lønnlig håp om at jeg får leve så lenge at jeg kan høre og se ved pianoet en større utøver enn den polske statsmann, komponist, og pianist Paderewski (1860-1941).  Sikkert er det at ikke alle Paderewski-er ble født i Polen i det forrige århundre:  alle talentfulle mennesker med en så enestående, oppkvikkende orginalitet, med en så finstemt kraft og et så romantisk utseende, kunne ikke være konsentrert i dette ene legeme og i disse to hender!  Denne kjente pianist med sin kometaktig karriere kan vel ikke ha vært den siste som skulle fødes av dette slag!  Så spør vi:  "Kan det noensinne oppstå en ny Michelangelo?"  Å ja, hans David i Firenze og hans Moses i Rom, fortjener nesegrus beundring.  Men slapp man opp for slike talenter på et så tidlig stadium?  Kunne vi ikke også i dag finne et levende talent som hans, men med en sjel som var renset for umoral, sanselighet og intoleranse?

Det er blitt sagt at mange av de store kunstnere var seksuelt abnorme eller led av moralsk forfall.  Til tross for sin umoral ble de store kunstnere gjenstand for stor hyllest.  Hvordan ville det gå hvis man oppdaget et like stort talent i mennesker som var rene og fi for laster og således hadde rett til å motta åpenbaringer?

Og la oss ta Shakespeare. (1564-1616)  Alle siterer Shakespeare.  Denne engelske dikter og dramatiker hadde en fantasisk  produksjon.  Hans Hamlet og Othello, Kong Lear og Macbeth, danner bare opptakten til hans enorme produksjon.  Har noen overhodet vært så allsidig, så talentfull og så enestående innenfor sin kunstart?  Men kan verden bare frembringe en Shakespeare?

Hvor sårt trenger ikke vår verden statsmenn!  Og vi stiller det samme spørsmål som George Benard Shaw:  "Hvorfor ikke?"  Vi har råmaterialet, vi har utstyret, og vi kan gi fremragende opplæring.  Vi har den åndelige atmosfære.  Vi må gi opplæring til statsmenn, ikke til demagoger, til rettskafne menn og ikke til sveklinger som selger sin fødselsrett for et måltid linser.  Vi må utvikle vår dyrebare ungdom så de kjenner statsmannskunst, så de kjenner folk og de forhold de lever under og så de kjenner situasjoner og problemer.    Men disse menn må få så grundig opplæring i sitt fremidige arbeide samt i de grunnleggende regler for ærlighet, rettskaffenhet og åndelige begreper at de ikke vil gå på akkord med prinsippene.

I årevis har jeg ventet på at noen skulle gjøre rett og skjel og i sang, tekst, malerkunst og skulptur fremstille historien om gjengivelsen, om gjenopprettelsen av Guds rike på jorden, om kamp og skuffelser om frafall, indre revolusjon og motrevolusjon i de første tiår, om utvadringen, og motreaksjoner, og overgangstid, om forfølgelser og om det mirakuløse mennesket Joseph Smith om hvem vi synger: "Fryd og glede hjertet fyller, ti han skuer Herren Gud" (Salmer og sanger nr. 67) og om den kjempemessige kolonisator og byggmester Brigham Young.

Vi er stolte av den kunstneriske arv som Kirken helt fra første stund av har gitt oss, men mormonismens fullstendige historie er ennå ikke hverken blitt skrevet, malt, skulpturert eller uttalt, og derfor venter vi fortsatt på at inspirerte hjerter og talentfulle fingre skal dukke opp.  For å gi liv og følelse og riktig innhold til et så verdig emne, må de være trofaste, inspirerte og aktive medlemmer av Kirken.  Slike mesterverk skulle gå i månedsvis på alle større kinoer i alle deler av verden på folkets eget språk, være skrevet av store kunstnere og bli renset av de beste kritikere.

Våre forfattere, våre filmspesialister skulle - med inspirasjon fra himmelen -  i morgen være istand til å frembringe et mesterverk som skulle leve evindelig.  Vårt eget talent skulle - besatt av den dynamikk som selve SAKEN innbyr til - kunne gi en slik historie liv og glød, følelser og kjærlighet, patos, dramatikk, lidelse, frykt og mot.  Og i et slikt mesterverk, kunne de også plassere den store leder, den store mektige Moses i nyere tid som førte et folk lenger enn fra Egypten til Jeriko, som kjente mirakler like store som vannet som fløt fra klippen ved Horeb, manna i ørkenen, kjempestore druer, regn etter behov og slag som ble vunnet mot en stor overmakt.

Ta en Nikodemus og plasser Joseph Smiths ånd i ham, og hva ville du da få?  Ta en Leonardo da Vinci eller en Michelangelo eller en Shakespeare og gi ham en fullstendig kunnskap om Guds frelsesplan, gi ham personlig åpenbaring og rens ham og se hvilke statuer han ville hugge, hvilke veggmalerier han ville male og hvilke mesterverker han ville frembringe.  Ta en Händel som med sitt målrettede arbeide, sitt enestående talent og oppriktige ønske, om å gi en god skildring av historien,  og la ham i sitt indre se for seg hele den sanne historie og hele åpenbaringen, og hvilken mester ville du ikke ha!

Vi må erkjenne at fremragende prestasjoner og kvalitet gir et speilbilde av hvilket syn vi har på oss selv, på livet og på Gud.  Hvis vi ikke er synderlig  interessert i disse grunnleggende ting, da vil en slik likegyldighet smitte over på det arbeide vi gjør, slik at det blir frynsete og lurvete.

Godt håndverk, uansett fag, gjenspeiler ekte omsorg, og en ekte omsorg gir et speilbilde av den holdning vi har til oss selv, til våre medmennesker og til livet.