For noen år siden da Arturo Toscanini var dirigent for New York Philharmonic Orchestra i New York City, hadde han et radioprogram hver lørdag ettermiddag. En dag fikk han en krøllet, liten brun papirlapp i posten hvor det sto:

"Kjære herr Toscanini, jeg er en ensom gjeter i fjellene i Wyoming. Jeg har to kjære eiendeler — en gammel fiolin og en batteridrevet radio. Batteriene holder på å bli svake og dårlige i radioen min, og fiolinen er så ustemt at jeg ikke kan spille på den mer. Vil du være så snill å slå an en A neste lørdag i programmet ditt?"

I programmet neste uke annonserte Arturo Toscanini: "Til en ny venn i fjellene i Wyoming: Hele New York Philharmonic Orchestra vil nå samlet gi en ren A." Og de lot en ren A lyde. Så kunne denne ensomme, lille mannen stemme A-strengen og så E-strengen og D- og G-strengen etter denne rene A'en.

Er det ikke interessant å tenke på at vi selv og mange andre mennesker som kan høre meg nå — personer hvis fiolin eller liv kanskje er litt ustemt — er i stand til å komme til en generalkonferanse i Kirken og høre de strålende budskapene som blir gitt? De av oss som har anledning til å tale her, ber inderlig om at vi vil ha energi og styrke og vitalitet nok, slik som jeg gjør nå som jeg er kommet til livets aften, til å stå oppreist og bære vitnesbyrd om dette verks sannhet — for jeg er et vitne for det.