«Ærbødighet innbyr til åpenbaring.»
- Boyd K. Packer Lys over Norge, jan. 1992, s.24
Boyd K. Packer "Ærbødighet innbyr til åpenbaring", L.o.N. jan. 1992, s.25-26:
«I de senere år har vi registrert ulike typer av ærbødighet og uærbødighet i Kirken. Selv om mange fortjener ros, er vi i ferd med å gli ut, og det er all grunn til å være bekymret…….
……Våre nadverdsmøter og andre møter må vies fornyet oppmerksomhet for å påse at de virkelig er møter hvor vi tilber Gud, og hvor medlemmene kan motta åndelig næring og etterfylle sine vitnesbyrd, og hvor undersøkere kan føle den inspirasjon som er helt avgjørende for åndelig omvendelse….
……Vi bygger foajéer i våre kirkebygg for at vi skal få anledning til å hilse på hverandre og slå av en prat, noe som er naturlig for mennesker som er glad i hverandre. Men når vi går inn i kirkesalen, må! - ja, hver og en av oss må - være påpasselige så vi ikke gjør oss skyldig i å forstyrre dem som strever for å opprette en fin åndelig kontakt.
Ledere stiller seg ofte undrende til hvorfor så mange aktive medlemmer kommer opp i så mange vanskelige situasjoner i livet. Kan det tenkes at de ikke føler det de trenger å føle fordi våre møter er noe mindre enn det de kunne være åndelig sett?
Det er på sin plass å gi en påminnelse, for ikke å si en irettesettelse, om ærbødig oppførsel i våre kirkebygg. Ledere skulle undervise om at ærbødighet innbyr til åpenbaring.
……Vi må være tolerante overfor spedbarn, ja, til og med enkelte utbrudd fra en smårolling som blir geleidet ut for ikke å forstyrre freden. Med mindre faren sitter på forhøyningen, skulle han bli med barnet ut.» Engelsk
Boyd K. Packer "Personlig åpenbaring" L.o.N. juni 1997, s.12:
«Preludier som spilles ærbødig, gir næring til ånden. Det innbyr til
inspirasjon. Det er en tid, som dikteren sa, til å gå i seg selv og spørre
hjertet hva det kjenner.. Forstyrr aldri preludiet for andre, for
ærbødighet er avgjørende for inspirasjon. "Hold opp," sa Han, "og kjenn at
jeg er Gud."
Pres.Gordon B.Hinckley "Ærbødighet og moral", L.o.N. juli 1987 s.42-43:
Pres. Hinckley forteller fra sin misjon i London:
«En gang inviterte vi en familie som vi hadde truffet mens vi var ute og lette etter nye medlemmer. Meget forventningsfulle sto vi misjonærer i døren for å ønske dem velkommen. Det var den vanlige gemyttlige tonen i hallen, med medlemmer som snakket høylydt med hverandre. Da denne familien kom inn i rommet, gikk de stille bort til noen stoler, knelte ned en stund og fremsa en bønn med lukkede øyne. Deretter satte de seg med en ærbødig holdning i alt bråket. For å være helt ærlig, følte jeg meg ganske beklemt. De hadde kommet til det de betraktet som en gudstjeneste, og oppførte seg deretter. Da møtet var slutt, gikk de stille ut, og da vi traff dem neste gang fortalte de skuffet om det de hadde opplevet, noe jeg aldri har glemt…...
……Samvær med hverandre er en viktig side med vårt program som en kirke. Vi oppmuntrer våre medlemmer til å dyrke vennskap og til glad konversasjon. Men slik konversasjon skulle finne sted ute i korridoren.......
……Det eksempel de som sitter på forhøyningen viser, vil i høy grad bidra til å skape den riktige atmosfære. Hvis forberedelsene har skjedd på forhånd, og hvis man har et kort formøte før gudstjenesten, vil det bare rent unntaksvis være behov for å snakke sammen under gudstjenesten for dem som sitter på forhøyningen.»
Pres. Gordon B. Hinckley, Pittsburgh Pennsylvania Regional Conference, 27.april 1996; sitert i Ensign, Aug. 1997, 6; July 1997, 73.
"Vi trenger å styrke våre nadverdsmøter og gjøre dem til virkelige stunder med tilbedelse. Kultiver en ærbødighetens ånd, en holdning hvor menneskene kommer inn i kirkesalen og er stille og ærbødige og tankefulle.... Nadverdsmøtet burde være en tid for åndelig forfriskning for vårt folk, når de samles på søndagen for å ta del i nadverden og fornye sine pakter med Herren."
Pres. Spencer W. Kimball ”Vi skulle være et ærbødig folk”
(”Læresetninger fra kirkens presidenter” 2007, s. 163-166):
”VI tenker på undersøkere, venner og på dem som har svake vitnesbyrd som skal styrkes. Er våre møter de kraftfulle misjonærredskaper de kan være, der Herrens ånd råder og trenger inn i hjerter? Eller må vi først stenge ute mange unødvendige forstyrrelser for å føle Ånden? (s.163)
De presiderende embedsmenn skulle planlegge så omhyggelig at det ikke skulle høres eller ses noen hvisking på forhøyningen. Foreldre skulle lære opp sine barn og rette på dem og sitte sammen med dem (unntatt der det er tilsyn med klasser og grupper). Dørvakter skulle stille anvise plass med et minimum av forstyrrelse. Deltagerne skulle komme tidlig, hilse vennlig og stille og tankefullt.” (s.163)
Foreldrene skulle være et godt eksempel for sine barn ved å henlegge samtalene til foajeen eller andre steder utenfor møtesalen før eller etter møtene. Etter et møte kan foreldrene bidra til å bringe møtets ånd inn i hjemmet ved å drøfte en tanke, et musikknummer eller en annen positiv side ved møtet med sine barn hjemme. (s.165)
…Vi har drøftet hvor viktig ærbødighet er og undersøkt noe av dens betydning. Vi har også kommet med noen forslag til hvordan vi kan fremme ærbødighet hjemme og i kirken. Men virkelig forbedring av folkets handlinger vil finne sted når lokale ledere og familier sammen anstrenger seg for å overvinne sine spesielle problemer i forbindelse med ærbødighet. Vi ser for oss at det i hele kirken vil gjøres en innsats for å få større ærbødighet... (s.166)
Barn i kirken Ensign mars 1982, s.43-48
Hvordan vi forbedret ærbødigheten Ensign, mars 1990, s.9 (Biskoper deler idéer).
Ærbødighet FHA idébok 1984, s.234
Ærbødighet Den siste-dager-hellige kvinne, del A, s.51
”Hold opp og kjenn at jeg er Gud.” (1930/1988 versjonen)
”Fall til ro og kjenn at jeg er Gud!” (KJ versjonen)
”Be still and know that I am God.” (Engelsk)
Ordbok:
Still = stille, rolig, taus, få stille, stagge, berolige, roe.